Frengistan: Om Tyrkias Europa-begreper

Abstract

Frengistan Turkey is said to have a constitutive role in European identity formation, and to be animportant point of reference for the emergence of «Europe» as a political concept.From the «Turkish Wars» of the 17th century, «Europe» was used to exhort the Christianstates to fight against the Ottoman Empire. As time has passed «Europe» has becomeincreasingly important as a political concept, that even states which are not encompas-sed by the concept have to come to grips with. Yet few studies have tried to turn thisrelationship on its head and see how «Europe» looks from the outside. This articleexplores the relationship from the Turkish perspective, asking what role Europe hashad in Turkish identity formation. The main argument is that while Turkey has inves-ted a great deal in such transformative projects as ‘modernisation’, ‘civilisation’ and‘Westernisation’, all of these underscore Turkey’s position as something less than a fullmember of the European community.

Keywords: Turkey | Ottoman Empire | Europe | identity | westernisation

SammendragTyrkia sies å ha en konstituerende rolle i europeisk identitetsformasjon og å være etviktig referansepunkt for tilblivelsen av «Europa» som politisk begrep. Fra «tyrkerkri-gene» på 1600-tallet ble «Europa» brukt til å mane til felles kamp mot Det osmanskeriket blant de kristne statene. Frem til i dag har «Europa» blitt stadig viktigere som etpolitisk begrep som også stater som ikke omfattes av det må ta stilling til. Likevel fin-nes det få studier som snur dette forholdet på hodet og ser på hvordan Europa-begre-pet ser ut utenfra. Denne artikkelen utforsker forholdet fra det tyrkiske perspektivet, ogstiller spørsmålet om hvilken rolle Europa-begrepet har i tyrkisk identitetsformasjon.Hovedargumentet er at selv om Tyrkia har investert mye i endringsprosjekter som«modernisering», «sekularisering» og «vestliggjøring», understreker alle disse begre-pene Tyrkias posisjon som noe mindre enn et fullverdig medlem av det europeiske fel-lesskapet.

Nøkkelord: Tyrkia | Det osmanske riket | Europa | identitet | vestliggjøring

ip-2012-2.book Page 182 Wednesday, March 7, 2012 5:20 PM

Årgang 70 | Nr. 2 | 2012 | 183–207 | ISSN 0020-577X

© Universitetsforlaget | NUPI | www.idunn.no/ip

Internasjonal Politikk | Årgang 70 | Nr. 2 | 2012

FrengistanEINAR WIGEN

MA, doktorgradsstipendiat, KULTRANS, Universitetet i [email protected]

I wandered the land of the infidel and observed cities and stately mansions;I travelled the lands of Islam and saw nothing but waste lands and ruins.

Ziya Paşa 1881

Hvorvidt Tyrkia vil «vende seg bort fra Vesten» har vært et standardspørs-mål i forskningen på tyrkisk utenrikspolitikk siden den kalde krigensslutt.1 Under dette spørsmålet ligger en antagelse om at Tyrkias vestliggjø-ringsprosjekt enten ikke er helt fullført, eller at det er reversibelt. I denneartikkelen argumenterer jeg for at tyrkisk identitet i hovedsak er knyttet tilselve transformasjonen fra multietnisk imperium til nasjonalstat ettereuropeisk modell. Snarere enn å være på vei fra én tilstand til en annen –altså fra «østlig» til «vestlig» – er tyrkisk identitet vedvarende knyttet opptil de transformative prosessene «vestliggjøring», «sekularisering» og«modernisering». Med andre ord vil det å være tyrker si at man deltar i envestliggjøringsprosess, og at man tar stilling til spørsmål om hvorvidt mantilhører Midtøsten eller Europa, men ikke at man nødvendigvis befinnerseg i den ene eller andre kategorien.2 Et vestliggjøringsprosjekt betyr ikkenødvendigvis at man faktisk blir anerkjent som vestlig, ettersom man heletiden understreker sin egen «tilkortkommenhet» og status som ikke-euro-peisk, nettopp gjennom å forsøke å bli europeisk.

Sist gang forholdet mellom Tyrkia og Europa ble behandlet i et identi-tetsperspektiv i Internasjonal Politikk, var Işıl Kazan og Ole Wævers (1994)hovedkonklusjon at vendt mot Europa er Tyrkia merket som «midtøstensk»,mens vendt mot Midtøsten er det merket som europeisk. Uansett hvilken

1. Det er på ingen måte nytt; den israelske forskeren Uriel Heyd (1968) argumenterte allerede i1968 for at tyrkerne var i ferd med å «re-islamiseres». Dette kan selvsagt tolkes slik AndrewBostom (2010) har gjort, nemlig at Heyd «skjønte» dette tredve år «før alle andre», men detkan også forstås som et strukturelt fenomen, nemlig at vestlig Tyrkia-diskurs stadig konstrue-res som et spørsmål om «øst eller vest?».

2. For ordens skyld vil jeg nevne at disse karakteristikkene er hentet fra tyrkisk diskurs, og ikkemine analytiske kategorier. Midtøsten representeres som «muslimsk, men bakstreversk».Europa blir på den andre siden representert som «moderne, men kristent» (evt. imperialis-tisk) og dermed upålitelig.


Einar Wigen 184


retning landet måtte velge, er det merket som annerledes, som disse regio-nenes Andre.3 Dette sier egentlig lite om tyrkernes identitet, det sier bare noeom Tyrkias plass som motbegrep i henholdsvis Midtøstens og Europas iden-titet. Iver B. Neumann og Jennifer Welsh (1991, se også Neumann 1999) hartidligere argumentert for at europeisk identitet er basert på en forskjell vis-à-vis Øst.4 Tyrkias forgjenger, Det osmanske riket, spilte gjennom århundreren sentral rolle som Europas motsats, hovedfiende og Andre.5 Det som stårhelt sentralt både for utviklingen av Europa-begrepet, for studiet av Europaog for studiet av Tyrkia og Midtøsten, er at det nesten utelukkende er euro-peiske stemmer som kommer til orde og europeiske tekster som dannergrunnlaget for forskningen (se Said 1978; Neumann 1999).

I denne artikkelen legger jeg til grunn Barths (1969; se også Eidheim1969; Connolly 1991; Campbell 1992) teori om identitet som et relasjoneltfenomen som bygger på en avgrensning vis-à-vis relevante Andre.6 Rentempirisk snur relasjonen på hodet ut og stiller spørsmålet om hvordanEuropa ser ut fra Tyrkia. Dette er altså ikke en studie av Europa somsådant, ei heller en studie av EU, men av tyrkiske representasjoner av«Europa» og disse representasjonenes historie. I forlengelsen av den tyskesosiologen Norbert Elias’ (1978: 125–126) argument om at relasjonen mel-lom to personer7 (A og B) består av to relasjoner, AB og BA, vil jeg si atmens relasjonen AB (Europa–Tyrkia) er godt dekket i IR-litteraturen og i

3. Man kan selvsagt argumentere for at Midtøsten knapt kan kalles en regional identitet, merkbare hvor anstrengt adjektivet ‘midøstensk’ er over. Likevel, det de arabiske landene har til fel-les er en idé om at de løsrev seg fra Det osmanske riket, og i forlengelse av dette fra tyrkerne.Dersom en midtøstensk identitet finnes, vil det være vanskelig å argumentere for at Tyrkia ogde arabiske statene kan finne en felles posisjon i en slik identitet.

4. Europeisk identitet er selvsagt også mer enn dette, og litteraturen er rikholdig. Forfattere somOle Wæver (1998) har argumentert for at europeisk identitet baserer seg på en differensieringvis-à-vis sin egen autoritære og krigerske fortid, og at i kontrast til dette blir europeisk identi-tet knyttet til demokrati og fred. Bahar Rumelili (2007) har knyttet sammen dette perspekti-vet med Iver Neumanns (1991 og 1999) argument om at det er differensieringen vis-à-vis Østsom er utspringet til europeisk identitet, og argumenterer for at europeisk identitet både haret inklusivt (det vil si universalistisk) og et eksklusivt (geografisk/kulturelt partikulært)aspekt. Det er debattene om hvordan Tyrkia skal tilpasse seg dette inklusive aspektet jeg tarfor meg i artikkelens siste del. Som nevnt er EU- og Europa-litteraturen rik og lar seg vanske-lig behandle utfyllende her, ettersom det er av marginal betydning for artikkelens substansi-elle innhold, men se for eksempel Delanty 1995, Rumford 2000 og 2002, Risse et al. 2004og Risse 2010 for bidrag innen denne litteraturen.

5. For en begrepshistorie av «Europa» i europeisk diskurs, se den Boer 1995.6. Barth og Eidheim betoner betydningen av praksis, mens jeg her fokuserer på den diskursive

komponenten av denne avgrensningen, nemlig hvordan denne Andre blir fremstilt i tekst, oghvordan skillet gis mening. Dette er selvsagt ikke klart avgrensede størrelser, men lar seg ana-lytisk skille i tekst og handling, selv om dette på det hermeneutiske planet ikke er tilfredsstil-lende (se Neumann 2002b).

7. Det problematiske her er selvsagt at personer kan sies å ha en a priori eksistens, mens kollek-tiver oppstår i avgrensningen vis-à-vis andre kollektiver (tenkte eller faktiske) (Barth 1969;Neumann & Welsh 1991). Denne artikkelen tar utgangspunkt i at disse kollektivene lar segskille, i det minste analytisk.


Frengistan 185


historiefaget, er relasjonen BA (Tyrkia–Europa) et lite beskrevet blad. Deter relasjonen BA jeg her tar for meg ved å analysere hvordan A fremstillesi Bs språk.8 Ved å ta for meg hvordan Europa-begrepet gir mening i tyrkiskdiskurs, forsøker jeg å gi et innblikk i de handlingsbetingelsene som lig-ger til grunn for den tyrkiske EU-tilpasningen, og for Tyrkias strategiskeveivalg, som landet påstås å ha stått overfor sammenhengende siden denkalde krigens slutt (se bl.a. Kazan & Wæver 1994; Kirişçi 1997).

Jeg har valgt å vektlegge det jeg anser som den begrepshistorisk forma-tive perioden for Europa-begrepet slik det brukes i tyrkisk diskurs i dag,nemlig tiden mellom 1839 og 1938.9 Artikkelen har fem deler. Først tar jegfor meg Reinhart Kosellecks Begriffsgeschichte (begrepshistorie) som enmåte å tilnærme seg tekst på, og ser på hvordan denne passer med identi-tetsteori innen IP-faget. Deretter tar jeg for meg den tyrkiske «Europa»-debatten i tre perioder: frem til Tanzimat-reformene i 1839, fra Tanzimattil Ungtyrkerrevolusjonen i 1908 og fra 1908 til 1930-tallet. Analysen knyt-tes deretter an til debattene i det tyrkiske parlamentet (TBMM) i forbin-delse med gjennomføringen av visse juridiske tilpasninger til EU tidlig på2000-tallet, for å vise hvordan den historiske begrepsbruken også er rele-vant for dagens situasjon.

Kosellecks begrepshistorie som IP-teori

I min tilnærming til språk anvender jeg diskurs som analytisk nivå, og ret-ter blikket mot hvordan begreper gir mening i det sosiale liv. Diskurs defi-neres her som:

an ordering of terms, meanings and practices that forms the background presup-positions and taken-for-granted understandings that enable people’s actions andinterpretations (Milliken 1999: 92).

8. Dette skillet mellom AB og BA er avgjørende for analysen, for som Edward Said (1978) harvist, har ikke Bs eksistens eller faktiske attributter nødvendigvis noen viktig innvirkning påhvordan B blir fremstilt i As diskurs.

9. Denne perioden er viktig fordi den også er en formativ periode for tilblivelsen av tyrkisknasjonalisme samt den tyrkiske nasjonalstaten. Dette er imidlertid ingen studie av tyrkisknasjonalisme som sådan, selv om den berører flere av de samme temaene, og flere av tek-stene også er relevante for studiet av tyrkisk nasjonalisme. Det er også en fremtredende ten-dens at historisk orienterte studier av tyrkisk politikk ses som synonymt med studiet avfremveksten av en tyrkisk nasjonalisme. Jeg forsøker i stedet å vise at det tyrkiske Europa-begrepet har en lengre historie enn den tyrkiske nasjonalisme som sådan, og at det er politiskrelevant med eller uten tyrkisk nasjonalisme. For studier av tyrkisk nasjonalisme, se blantannet Karpat 2000, 2001; Zürcher 2000; Özdalga 2005; Kushner 1977; Heyd 1950; Akçam2004; Meeker 2002; Bozdoğan & Kasaba 1997; for norske bidrag, se Wigen 2011a og 2012.


Einar Wigen 186


Millikens definisjon kan videre deles inn i analytiske kategorier av diskursog praksis; det man sier eller skriver og det man gjør. Forholdet mellomdiskurs og praksis, enten det dreier seg om politisk praksis eller annenpraksis, kan ikke sies å være én til én (se Neumann 2002b). Den danskestatsviteren Lene Hansen har uttrykt det slik: «To theorize foreign policyas discourse is to argue that identity and policy are constituted through aprocess of narrative adjustment, that they stand […] in a constitutive ratherthan causal relationship» (Hansen 2006: xvi). Det samme kan sies om defleste typer praksis – identitet, språk og praksis står i et gjensidig konstitu-erende forhold.

Forskjellen mellom Millikens og Hansens tilnærming og min, er at derde vektlegger diskursive strukturer, følger jeg den tyske begrepshistorike-ren Reinhart Koselleck og privilegerer begreper. Koselleck var en nestorinnen begrepshistorie (Begriffsgeschichte), der den viktigste analytiskeenheten er begreper. Parallelt med å skrive begrepenes historie forsøkerman også å skrive sosialhistorie, ved å se på hvordan begrepene blir brukt.Fordelen med en begrepshistorie vis-à-vis en foucauldiansk diskursana-lyse er at begrepshistorien muliggjør en bedre balanse mellom synkronanalyse (kompleksitet på et gitt tidspunkt) og diakron analyse (endringover tid) (Jordheim 2012: 28). Der den tidlige Foucault (1966, 1969) i storgrad var opptatt av synkron analyse av diskursiv struktur, en tilnærmingder analysen «fryser» strukturene innenfor hver periode, har Kosellecksbegrepshistorie en mer dynamisk forståelse av kontinuitet og endring.Fokuset på begreper snarere enn strukturen som helhet gjør det mulig åvise at det skjer endringer i deler av strukturen, uten at dette nødvendigvisbetyr at hele strukturen endres eller byttes ut. Mens diskurs er en struktursom begrenser og muliggjør visse utsagn, er begreper en litt annen stør-relse å jobbe med. Man kan enes om at begrepene er viktige uten å enesom tolkningen av dem. Forskjellen mellom ord og begreper er at ethvertbegrep er knyttet til et ord, men ikke alle ord er sosiale og politiske begre-per. Sosiale og politiske begreper har en viss form for generalitet og er all-tid mangetydige, noe som gjør at de blir gjenstand for konkurranse (Kosel-leck 1982: 418). Mens ord kan defineres, må begreper tolkes med referansetil det Koselleck kaller deres «semantiske felt» (Andersen 2003: 34).

When new experience becomes, as it were, a part of language’s inventory, as in thecase of the centuries-old but ever more nuanced debate about constitutions, or inthe perennially recurring conflict between the notions of might and right, then thesemantics has a slower rate of change than the events themselves (Koselleck 1989:657).

Kosellecks poeng er at begreper er «beholdere» av historisk erfaring, og atde formes gjennom kollektive historiske prosesser. I motsetning til Quen-


Frengistan 187


tin Skinner (se særlig 1996), som arbeider ut fra en teori om at begreperendres gjennom individuelle, villede talehandlinger, mener Koselleck atindividets intensjon spiller liten rolle i formingen av begreper. Tvert imotkaller brukeren, enten han vil eller ikke, på en hel tradisjon eller en man-geartet kontekst når han bruker et begrep. Ofte ender meningsinnholdetopp som noe annet enn det som var tilsiktet. Derfor er det bare med refe-ranse til begrepenes semantiske felt at man kan tolke begreper. Et pro-blem med Koselleck er at han, ironisk nok, aldri definerer hva et seman-tisk felt er. For denne artikkelens skyld definerer jeg semantisk felt somalle de begrepene et begrep står i konstituerende opposisjon til (se Ander-sen 2003: 38).

Begrepspar kommer i to former; begreper som utgjør konstituerendemotsatser og de som utgjør konkurrerende begreper. Det beste eksempe-let på førstnevnte er forholdet mellom ektemann og hustru, ettersom detikke kan finnes noen hustru uten ektemann og vice versa.10 Derimot kon-kurrerer begrepene terrorist og motstandsmann om én og samme person,men begrepsbruken sier like mye om den som taler eller skriver som detgjør om den som blir omtalt. Den enes frigjøringshelt er en annens terro-rist. Denne måten å omtale andre på er en viktig identitetsmarkør somikke er helt ukjent innen IP-faget.11

Koselleck påpekte i denne forbindelse hvor nyttig begrepspar er somanalytisk verktøy for å analysere kollektive identiteter (Koselleck 1985:160). Han fremholder at konstruksjonen av kollektive identiteter alltidinvolverer en asymmetrisk klassifikasjon; identiteter er alltid formet i detasymmetriske forholdet mellom ’oss’ og ’dem’; ’Selv’ og ’Andre’ (Andersen2003: 38; se også Barth 1969: 15). Identifikasjonen av ’oss’ gir imidlertidikke ’oss’ kapasitet til å handle:

[...] a ‘we’ group can become a politically effective and active unity only through theconcepts which are more than just names or typifications. A political or socialagency is first constituted through concepts by means of which it circumscribesitself and hence excludes others; and therefore, by means of which it defines itself.A group may empirically develop on the basis of command or consent, of contractor propaganda, of necessity or kinship, and so forth; but however constituted, con-cepts are needed within which the group can recognize itself as a functioningagency. In the sense used here, a concept does not merely denote such an agency, itmarks and creates the unity. The concept is not merely a sign for, but also a factorin, political and social groupings (Koselleck 1985: 160).

10. Den nye ekteskapsloven gjør dette eksempelet mindre gyldig enn før, men jeg håper leserenlikevel forstår det pedagogiske poenget.

11. Kosellecks begrepshistorie har vært brukt før innen IP-faget (Jordheim & Neumann 2011),men ikke i studiet av identitet.


Einar Wigen 188


Enhver politisk identitet er derfor konstruert på basis av en avgrensningav «dem» fra «oss», og denne eksklusjonen konstituerer «oss» som iden-titet (Andersen 2003: 39). Det er dette «dem» som av Koselleck kalles etasymmetrisk motbegrep (Koselleck 1985: 155–191). Dette er ikke langtunna det utgangspunktet Fredrik Barths definisjon av etnisk identitetutgjorde for identitetsteoretikerne innen IP-faget (se Connolly 1991;Campbell 1992; Neumann 1996); en etnisk gruppe er et kollektiv somdefinerer seg selv vis-à-vis en relevant Andre (Barth 1969: 15). «Dem»refererer ikke til et objektivt faktum, men er snarere en kategori som taleri «oss». «Dem» og «oss» er et begrepspar av særlig interesse når manskal studere kollektiv identitet. Det er derfor relevant å studere hvordantyrkisk diskurs gir mening til Europa-begrepet og dets forløpere, etter-som det har vært en viktig avgrensning i både osmansk og tyrkisk identi-tetsdannelse.12

Både Kazan & Wæver (1994) og Neumann & Welsh (1991) tok for segTyrkias identitet i ikke-tyrkisk diskurs (altså AB). Et annet sentralt bidragtil litteraturen om tyrkisk identitet og Tyrkias forhold til Europa, er BaharRumelilis Constructing Community and Order in Europe and Southeast Asia(2007). Rumelili tar for seg den tyrkiske intervensjonen i europeisk debattog forsøket på å endre Tyrkias posisjon som definerende Andre for euro-peisk identitet. Men hennes analyse tar for seg tyrkisk diskurs utad, hoved-sakelig i engelskspråklige medier, ikke tyrkisk Europa-diskurs på tyrkisk.Poenget i denne artikkelen er å analysere hvordan begrepet «Europa» taleri det tyrkiske (og tidligere det osmanske) «vi». Tyrkisk diskurs utad, slikRumelili tar den for seg, er narrativt knyttet til tyrkisk diskurs innad, altsåden som foregår på tyrkisk rettet mot et tyrkisk publikum, men som analy-tisk objekt er den relativt enkel å holde adskilt.

Som litteraturen om Europa-begrepets fremvekst innad i det som ana-kronistisk kan kalles Europa (den Boer 1995; se også Pagden 2002) harkommet frem til, er «Europa» som politisk begrep og som identitetsdefi-nerende kollektiv av nyere dato. Det er det også i tyrkisk diskurs. Men somReinhart Koselleck (1985: 87) argumenterer:

The investigation of a concept cannot be carried out purely semasiologically; it cannever restrict itself to the meanings of words and their changes. A Begriffsgeschichtemust always keep in view the need for findings relevant to intellectual or materialhistory. Above all, the semasiological approach must alternate with the onomasiolo-

12. Det finnes andre begreper, flere av dem nær knyttet til Europa-begrepet, som kunne vært pri-vilegert i en slik studie, som «Türk» (tyrker/tyrkisk), «laiklik» (sekularisme), «muâsır»/»çağdaş» (samtidig/moderne). Hvert enkelt av disse, og deres motbegreper, ville være velverdt en studie for seg. Jeg anser begrepene «Avrupa» og dets onomasiologiske forløper«Frengistan» som interessante nok for denne artikkelen, og vil bare berøre disse andre i dengrad de inngår i det semantiske feltet som gir mening til «Avrupa»/»Frengistan».


Frengistan 189


gical; i.e., Begriffsgeschichte must register the variety of names for (identical?) mate-rialities in order to be able to show how concepts are formed.

Med andre ord kan man ikke begrense seg til et begreps semasiologiske for-løpere (altså dem begrepet står i en etymologisk sammenheng med), menman må også ta med begrepets onomasiologiske forløpere og ekvivalenter(altså de andre begrepene som har innehatt en tilsvarende plass i den dis-kursive strukturen). Dette er særlig viktig her fordi det kan synes som om«Europa» i artikkelen benyttes lettere anakronistisk (noe det av og til ogsågjør), men en onomasiologisk tilnærming gir anledning til å si noe omhvilke begreper «Avrupa» (Europa) utfordret og erstattet.

Det osmanske rikets begrepsbruk før 1839

Da de første tyrkerne ankom Anatolia på begynnelsen av 1000-tallet, fan-tes det allerede to begreper for kristne i arabisk og persisk språk: rum ogfrenk (Golden 1992: 210–211). Rum13 ble knyttet til de øst-kristne (seneregresk-ortodokse) de møtte på i Anatolia, mens frenk var latin-kristne, desom senere ble romersk-katolske (Berkes 1998: 9; Şirin 2009: 47). Etymo-logien til rum går tilbake til Romerriket via Det bysantinske imperiet.Mens utenforstående omtaler det Konstantinopel-baserte Øst-romerskeriket som «Det bysantinske riket», refererte den bysantinske staten ogdens undersåtter til seg selv ved nettopp dette begrepet – rum. De forstodseg selv som romere, eller i det minste som romernes etterfølgere. Frenksom tyrkisk begrep kommer fra Det frankiske riket, som araberne krigetmot i det åttende århundre (Lewis 1982: 19).14 Hvordan begrepet gikk overi tyrkisk språk er uvisst, men i osmansk diskurs ble Frengistan (frankernesland) brukt både om den franske staten spesielt og om landene bebodd avkatolske (og senere også protestantiske) kristne mer generelt, mens frenkble brukt i betydningen franskmann eller undersått av de kristne statene idet vi i dag ville kalle Europa (Şirin 2009: 47).15 Disse to beslektede begre-pene var i bruk med denne tvetydige betydningen helt frem til rundt år1900.

Distinksjonen mellom rum og frenk gjorde det mulig for Det osmanskeriket å påberope seg en translatio imperii (overføring av makt/imperial

13. Rum er fremdeles i bruk i Tyrkia i dag, i betydningen «en tyrkisk statsborger av gresk-orto-doks tro».

14. Den mest kjente hendelsen i disse krigene var slaget ved Poitiers/Tours i 732, et slag som avaraberne ble ansett som svært lite viktig.

15. Ordet frenk har en annen avart, frengi, som betyr «det som kommer fra frankerne», nemligsyfilis. Sykdommen ble viden antatt å komme fra Europa (Şirin 2009: 49). Dette har sitt opp-hav i en oppfatning om innbyggerne i Frengistan som skitne og syndefulle.


Einar Wigen 190


etterfølgelse) fra Det bysantinske imperiet, og dermed også fra Romerri-ket, da Sultan Mehmet erobret Konstantinopel i 1453. For både tyrkerne oggrekerne var Konstantinopel «Det nye Roma», og tyrkernes erobring avbyen gjorde det mulig å utrope seg selv til Romerrikets arvtager (Wigen2011b: 124–126). Det at man hadde to begreper for kristne, ett man kunneassosiere seg med og et annet man kunne ta avstand fra, gjorde det muligå bruke bysantinske symboler som kilde til politisk legitimitet og dermedknytte seg selv til dette riket, mens man beholdt frenk som et motbegrep,noe man differensierte seg fra. Det osmanske riket kombinerte på dennemåten Islams identitetsmessige inndeling av verden i muslimer og vantro(kâfir) med Bysants’ inndeling av Selv og Andre knyttet til en sivilisertmetropol versus barbarisk periferi (for det bysantinske begrepsparet, seNeumann 2006).

Frengistan

Før 1700-tallet var den sentrale representasjonen av forholdet mellom detosmanske Selvet og Frengistan et patron–klient-forhold. I et brev til denfranske kongen François I tidlig i det sekstende århundret, titulerer SultanSüleyman den store seg på denne måten:

Jeg, som er Sultan av Sultanene av Øst og Vest, skjebnebestemt hersker overromernes, persernes og arabernes landområder, skapelsens helt, beskytter av jor-den og tiden, padishah og sultan av Middelhavet og Svartehavet, av det lovpristeKaaba og det opphøyede Medina og det noble Jerusalem, av Egypts trone og provin-sene Yemen, Aden og Sana’a, av Bagdad og Lahsa og Ctesiphon, av landene Algerieog Azerbaijan, av kiptsjakkenes regioner og tartarenes land, av Kurdistan, Luristanog hele Balkan, Anatolia og Karaman, av Wallachia og Moldavia og Wallachia ogUngarn og mange andre kongedømmer og land, Sultan Süleyman Khan, sønn avSultan Selim Khan (Arifi d.968/1561 sitert i Şirin 2009: 59–60).16

Franskekongen ble i motsetning tiltalt som: «du, som er François, kongenav provinsen [vilayet] Frankrike [França]» (Arifi d.968/1561 sitert i Şirin2009: 59–60).17 Kontrasten kunne ikke vært større – mens den osmanskesultanen bruker tittelen «Sultan av Sultanene av Øst og Vest», tiltalte hankong François som en underordnet, en som bare hersket over en provins.Ikke bare er sultanens styre på jorden representert som bedre og større(både finere titler og langt flere av dem), hans styre er forskjellig fra

16. Min oversettelse fra tyrkisk.

17. Det er verdt å merke seg at dette brevet ble sendt under spesielle omstendigheter. KongFrançois I var blitt tatt til fange av habsburgerne og ba sin hemmelig allierte, den osmanskeSultanen, om å stille med løsepenger. Sitatet er fra svarbrevet.


Frengistan 191


François’ i den forstand at han også er «skapelsens helt» og «beskytter avjorden og tiden», samt beskytter av helligdommene i Mekka og Medina.Altså er hans styre guddommelig legitimert, mens det franske styret kunhar ett aspekt, en jordlapp i denne verden.

Orden og harmoni

Begrepet nizam (orden) som fundamentet for ahenk (harmoni) i sosialt liv,spilte en sentral rolle i det osmanske begrepsapparatet. Alle reformer blelegitimert med referanse til nizam; Nizam-i Cedid (Ny orden) (1789–1807)og Tanzimat18 ((om-) ordning/organisering) (1839–1878) (Berkes 1998: 16).Storvesiren Rağıp Paşa (1757–63) knyttet imperiets institusjoner til nizampå følgende måte: «I am afraid that we shall be unable to re-establish order[nizâm] if we once break the harmony of the existing institutions» (RağıpPaşa sitert i Berkes 1998: 53).19 Dette er orden i entall – det finnes bare énmåte å ordne verden på – alternativet er kaos. I den konservative represen-tasjonen er nizam noe man finner i fortiden, og ble knyttet til begrepet asr-i saadet (lykksalighetens æra), opprinnelig tiden da Profeten Mohammedstyrte (i det osmanske riket ble dette også brukt om Sultan Süleyman denstores og hans forgjengeres styre)20 (Şirin 2009: 95). Det var i lykksalighe-tens tid orden sikret sosial harmoni blant muslimene, altså burde manforsøke å «vende tilbake» til denne tiden og gjenskape det samfunnet somda eksisterte.21

På begynnelsen av syttenhundretallet ga en håndfull osmanskeEuropa-farende statsmenn ny mening til begreper som skilte mellom detjordiske og det guddommelige; «verden er helvete for de troende og him-mel for de vantro» (Şirin 2009: 91). Frenk var altså overlegne i dette livet,men ikke i det neste. Dette meningsskillet gjorde det mulig å fremstillemenneskenes handlinger som adskilt fra Guds vilje på en annen måte ennfør. Enn videre ble det mulig å lære av de vantro i saker som dreide seg omdette livet, uten dermed å skulle overta deres tro og plass i helvete i detneste. Omtrent på samme tid sendte sultanen en spesialutsending tilFrankrike for å «visit the fortresses, factories, and the works of Frenchcivilization generally and report on those which might be applicable [in

18. Tanzim, Tanzimat, nizamat har alle samme opprinnelse, nizam (orden).

19. Oversettelsen er Niyazi Berkes’. Jeg har ikke klart å spore dette dokumentet lenger tilbake enntil Hamit ve Mushin (1930) Türkiye Tarihi, Istanbul: Devlet Matbaası. Ettersom det ikke brytermed de andre funnene fra denne perioden, har jeg valgt å stole på Hamit og Mushins evnersom historikere og inkludert det her.

20. Selv om Sultan Süleyman den stores tid ved makten vanligvis betegnes som Kanuni dönemi(lovgiverens æra), ble denne senere knyttet til asr-i saadet.

21. Se også under for hvordan «Lykksalighetspartiet» refererer til denne perioden i partinavnet.


Einar Wigen 192


Turkey]» (28th Çelebi Mehmet 1720 sitert i Berkes 1998: 33).22 Det hanbrakte med seg tilbake, både av representasjoner og av europeiske ting, varen viktig foranledning for begynnelsen på reformprosessene.

Inndelingen av verden i en guddommelig og en verdslig sfære ble sær-lig viktig i forbindelse med Tanzimat-reformene. På 1800-tallet kom ogsåen inndeling av kunnskapsbegrepet i det som dreide seg om religion påden ene side og det som dreide seg om denne verden på den andre:

Religious knowledge [ilm] serve salvation in the world to come, but science [ fen]serves perfection of man in this world. Astronomy, for example, serves the progressof navigation and the development of commerce. The mathematical sciences leadto the orderly conduct of warfare as well as military administration. [...] Withoutscience, the people cannot know the meaning of love for the state and the father-land (vatan).23 It is evident that the acquisition of science and skill comes above allother aims and aspirations of a state. [...] nothing can be done without the acquisi-tion of science and that the means of acquiring science and remedying educationlie in giving a new order to the schools (Takvim-i Vekayi 1254 H [1839] sitert i Ber-kes 1998: 105).24

Etter hvert fikk dette begrepsmessige skillet institusjonelle konsekvenser.Den delen av kunnskapsproduksjonen som ble kalt fen ble skilt ut som etseparat felt av kunnskap som de religiøst lærde fikk langt mindre innfly-telse over. Slik som det i teksten over ble understreket at dette var separatesfærer som ikke fløt over i hverandre, forsøkte man også å skape tilsva-rende skiller i det politiske liv. Det er verdt å merke seg at man ved å skapedette skillet gjør det mulig å bruke fen uavhengig av hvor det kommer fra,mens man innen ilm skiller tydelig mellom Selv og Andre. Merk også atperfeksjon i denne verden knyttes til begrepet orden (nizam), som i«orderly conduct in warfare and military administration». Man ser altså enutvikling fra en situasjon der Europa fremstilles som et territoriumbebodd av vantro, som det bare er et tidsspørsmål før Det osmanske riketerobrer, til noe man kan lære om verdslige anliggender fra, men som manmå sky som pesten i spørsmål om moral. Men hele poenget med å lære avdem, knyttes til å «gjenopprette orden».

22. Oversettelsen og de forklarende parenteser er Berkes’. Berkes har oversatt utdraget fra AliSuavis 1872-utgave av den 28. Çelebi Mehmets bok.

23. Vatan er bedre oversatt som ‘motherland’.

24. Sitatet er oversatt av Berkes. Originalen er avisen Takvim-i Vekayi, men jeg har benyttet Mah-mud Cevads opptrykk (1922) av teksten i Maarif-i Umumiye Nezareti Tarihçe-i Teşkilât veİcraaatı ettersom den er lettere tilgjengelig.


Frengistan 193


Tanzimat og Abdülhamid (1839–1908)

Selve sivilisasjonsbegrepet ble også introdusert på denne tiden, av en av desentrale pådriverne for Tanzimat-reformene, Sadık Rıfat Paşa, en viktigosmansk diplomat og statsmann. Sivilisasjonsbegrepet ble først introdu-sert som en direkte transkripsjon av det franske ordet sivilisazyon i 1837(Mardin 2000: 180). Sadık Rıfat knyttet begrepet til det nye systemet formellomstatlige relasjoner som hadde oppstått etter Napoleonskrigene,altså Wienerkongressen, og som ifølge ham var basert på et ønske om åopprettholde fredelige relasjoner mellom stater. Med andre ord ble sivili-sasjonsbegrepet introdusert til osmansk som et mellomstatlig system forkonflikthåndtering og knyttet til fred. Ytre fred ble knyttet til indre velferd.Sivilisazyon ble senere til medeniyet, en neologisme som direkte oversattbetyr «det som har med byen (medina) å gjøre».25 Selv om det er detteordet som fremdeles brukes i dag, har det, som vi skal se, gått gjennommange historiske endringer frem til vår tid.26

Av reformtilhengerne ble europeisk sivilisasjon delt inn i to sfærer somkorresponderte med de to formene for kunnskap, ilm (religiøs kunnskap)og fen (verdslig kunnskap), og ble sagt å ha et manevî (spirituelt) aspekt oget maddî (materielt) aspekt. Utgangspunktet var at man kunne lære fen fraeuropeerne, mens deres religiøse vranglære måtte unngås. Denne innde-lingen ble gjenstand for debatt blant reformistene utover på 1880-tallet.Den ene siden, som jeg her skal kalle vesternister, argumenterte for at ikkebare var sivilisasjon noe som kun fantes i entall, det var også en totalitet,der ingen del kunne avvises. Den mer konservative siden argumentertefor imitasjon kun av de aspektene ved europeisk sivilisasjon som kunnesies å være materielle. Perioden fra 1839 til 1878, ofte kalt Tanzimat-perio-den, blir ansett som vesternistenes gullalder, og er uten tvil den periodenda mange av vesternistenes idéer ble satt ut i praksis.

Nær knyttet til Sadık Rıfats begrep sivilisazyon var velferdsbegrepet, ogsammen utgjorde disse grunnlaget for legitimiteten til Tanzimat-refor-mene. Sadık Rıfat introduserte en representasjon der forholdet mellombegrepene hersker og undersått og mellom Selv og europeisk Andre bleomrokert:

25. Denne bruken bygger på Ibn Khaldûns bruk i Muqaddimah (oversettelse ved Rosenthal 1967).

26. Det finnes også et annet ord, nemlig uygarlık, en neologisme som ble introdusert av den tyr-kiske språkreformen som en erstatning for medeniyet. Dette har imidlertid fått liten utbre-delse blant vanlige språkbrukere, og ifølge den britiske orientalisten Geoffrey Lewis (1999:122, 150–151) brukes dette i betydningen «moderne» eller «samtidig» i den grad det brukes.Det er mulig at det finnes annen bruk, særlig blant avisen Cumhuriyets lesere, men den erikke av avgjørende betydning for Europa-begrepets historie.


Einar Wigen 194


No individual subject and likewise, no country were created for the sake of states.On the contrary, since states are simply graces of God granted to worldly rulers toprotect and safeguard the welfare and well-being of their domains, in the adminis-tration of state affairs they have to act in conformity with the rights of their peopleand the laws of the state; and therefore no arbitrary or despotic act can be observed… Since these matters are reckoned as the fundamentals of the major policies forthe civilised nations of Europe, it is an indispensable urgency to endeavour andmake utmost efforts so as to prepare the necessary conditions for the OttomanState (Devlet-i Aliyye)27 to attain all these (Sadık Rıfat Paşa 1837 sitert i Lewis 1968:132; se også Berkes 1998: 130–131).28

Sadık Rıfat knyttet sammen begrepene stat, hersker og folk på en ny måteda han skrev at staten ikke kan stille seg over folket, og at både stat ogbyråkrati skal være den osmanske befolkningens tjenere, uavhengig avetnisitet eller religion (Somel 2001: 94–95; Çetinsaya 2001: 66). Det varifølge Sadık Rıfat organiseringen av forholdet mellom stat og samfunnsom gjorde Europa annerledes enn Det osmanske riket, og det var denneorganiseringen som lå bak den europeiske suksessen:

In accordance with its methods to ensure safety and progress, the contemporaryEuropean civilisation has sought to promote its essential interests only throughincreasing its population, improving public works in their domains and countries,and through ensuring law and order. Now, thanks to their ample means, they caneasily accomplish all these and achieve progress through such abundant interests,and they are thus able to compete with each other for status and prestige. And thevery basis of this substantive state of affairs is that they intend to fully safeguardlife, property, honour and reputation for each and every people and nation; namely,to exercise thoroughly the essential rights of freedom. Furthermore legal indepen-dence is much respected and esteemed; in other words, all individual subjects andcountries were not simply designed and created for the sake of states. Apparently,by the perfect wisdom of God, Sovereign of the Universe, so many worldly rulerswere divinely entrusted only to ensure and supervise the prosperity and improve-ment of lands. Therefore, in the administration of state affairs, they all act in accor-dance with national laws, so that no kind of unjust and coercive treatment isobserved (Sadık Rıfat Paşa 1837 sitert i Tanpınar 2006: 119–120).29

Ikke bare er forholdet mellom stat og samfunn en gjenganger i hvordanosmanske forfattere forklarer forskjellen mellom Det osmanske riket og

27. Devlet-i Aliyye, «den opphøyde staten», er begrepet som ble brukt for å referere til den osman-ske staten i denne perioden.

28. Oversettelsen er Lewis’.

29. Min oversettelse.


Frengistan 195


Europa; også europeernes nizam (orden) som man kunne finne påmuseer og i vitenskapen var gjenstand for mye oppmerksomhet.30

Ungtyrkere og kemalisme (1908–1938)

Med utbredelsen av utdannelse og alfabetisme under Abdülhamid IIsellers undertrykkende regime, dukket en ny klasse offiserer opp på begyn-nelsen av 1900-tallet – ungtyrkerne. Disse var, i motsetning til de foregå-ende, sønner av lavere funksjonærer i riket. De lavere funksjonærene, imotsetning til de høyere, hadde ikke sverget personlig lojalitet til sultanen,og var ikke knyttet til det osmanske dynastiet gjennom personlige bånd påsamme måten som tidligere tiders offiserer. I tillegg var denne generasjo-nen, eller mer presist denne kohorten, utdannet av lærere som var vennereller beundrere av den eksilerte nasjonalisten Namık Kemal.31 De var der-med helt og holdent sosialisert inn i en begrepsbruk som tidligere haddevært én av flere måter å representere verden på, en begrepsbruk dernasjon, frihet og konstitusjonalisme stod sentralt. I 1908 veltet de Abdül-hamid IIs diktatoriske styre og begynte å styre riket gjennom stedfortre-dere. De fleste av offiserene var på dette tidspunktet svært unge,32 men deskulle få mye å si for rikets fremtid. Fra og med 1913 styrte tre av de mestsentrale skikkelsene, Enver Paşa, Cemal Paşa og Talat Paşa direkte, i detsom ofte kalles triumviratet eller de tre pashaer.

Selv om tiden etter 1908-revolusjonen knapt kan sies å ha vært direktefrihetlig, fantes en større grad av ytringsfrihet enn riket noensinne haddesett tidligere. Dette, kombinert med utvidelsen av alfabetisme og det atungtyrkerne satte makt bak en diskurs som hadde vært marginalisertgjennom tredve års diktatur, gjorde at ordskiftet fikk en ny dynamikk. Detdelte seg i hovedsak i tre retninger: vesternister, tyrkister og islamister. Ihovedsak kan man si at vesternistene knyttet sin ideologi til begrepetvatan (moderland), mens tyrkistene knyttet sitt fellesskapsbegrep i hoved-sak til millet (kirkesamfunn/religiøst definert nasjon), og senere det min-dre religiøst betonte milliyet (avledet av millet, men aldri brukt i betydnin-gen «kirkesamfunn»). Tyrkistenes bruk av nasjonsbegrepet var påvirket aven herderiansk forståelse av Kulturnation (altså en nasjon definert av felles

30. Her er det på sin plass å minne om Timothy Mitchells Colonising Egypt (1991), der han tar forseg hvordan egyptiske statsmenn (mange av dem tyrkere) og europeiske koloniherrer inn-førte europeisk orden i Egypt.

31. Namık Kemal (1840–1888) var en meget innflytelsesrik osmansk journalist, poet og stats-mann, nasjonalist og liberalist, som av plassgrunner dessverre får noe stemoderlig behand-ling i denne artikkelen tross hans utvilsomt viktige bidrag til de begrepsmessige endringene iandre halvdel av 1800-tallet.

32. Ismail Enver, senere kjent som Enver Paşa, og Mustafa Kemal, senere kjent som Atatürk, vari 1908 begge 26 år og aldersmessig representative for denne kohorten.


Einar Wigen 196


kultur og språk), mens vesternistenes bruk av nasjonsbegrepet knyttet antil en weberiansk Staatsnation (en nasjon definert av felles statsmessig til-hørighet) (cf. Wæver 2002: 34–37). Der tyrkistene så til Tyskland og tan-ken om en nasjon som eksisterte uavhengig av staten, så vesternistene tilFrankrike og brukte nasjonsbegrepet på en måte som sammenfalt medstatens territorium.

Akçura og Gökalp

Tredelingen av det diskursive landskapet har sin spore i en artikkel fra1904 som fikk store følger for hvordan forholdet mellom Det osmanskeriket og omverdenen ble representert. Artikkelens tittel var «Üç Tarz-ı Siy-aset» (De tre typene politikk), og forfatteren var Yusuf Akçura, en krimta-tar som i tidlig barndom hadde innvandret fra tsar-Russland. I denneartikkelen argumenterte Akçura for at det i Det osmanske riket hadde opp-stått tre politiske retninger: islamisme, tyrkisme og osmanisme. Akçuraknyttet de to siste til henholdsvis tyske og franske politiske idéer og tilTyskland og Frankrike som deres forfekteres politisk allierte. At han fore-trakk den tyske tolkningen av nasjonsbegrepet snarere enn den franske,kommer tydelig frem i dette tekstutdraget:

In this new group [those inspired by Germans], rather than the light, frivolous, andpolitical style characterized by the French tradition, there exists a soundly-basedscience which has been obtained quietly, patiently, and in a detailed fashion(Akçuraoğlu [1904] 2005: 42–43).

De som argumenterte for en Staatsnation-tolkning av nasjonsbegrepet,blir fremstilt som lettsindige og lite pålitelige. På den andre siden stod desom var inspirert av Tyskland. Det er verdt å merke seg at tyrkisme knaptvar å finne i osmansk politikk forut for dette.

Yusuf Akçura spilte altså en sentral rolle i introduksjonen av etnasjonsbegrep i betydningen Kulturnation til osmansk. Ordet som bleknyttet til dette begrepet var Türk, som nå er den mest naturaliserte repre-sentasjonen av Selvet og av forholdet mellom det dynastiske osmanskeriket og den tyrkiske nasjon. Akçura ga mening til begrepet Türk på føl-gende måte: «the Ottoman Turks [osmanlı türkleri] are the foundation ofthe Ottoman state» (Akçuraoğlu [1904] 2005: 48). Türk måtte spesifiseresmed osmanlı (osmansk), ettersom tyrkiske språk i likhet med norsk ikkehar noe semantisk skille mellom det som på engelsk kalles Turkish og Tur-kic, der det første refererer til Tyrkia-tyrkere og det siste til tyrkisk-talendefolk hvor enn man finner dem. Akçura selv var jo det vi i dag ville kalleTurkic og ikke Turkish, ettersom han var krimtatar. Selv om kjernen for Sel-vet var «osmanske tyrkere» (at de var muslimer var underforstått, men


Frengistan 197


ikke sterkt betont), var Akçuras hovedargumentasjon at man skulle byggeallianser på bakgrunn av kun det tyrkiske aspektet ved denne identiteten.

Det skulle gå en stund før noen tok opp tråden fra Akçura. I 1913 publi-serte Ziya Gökalp sin artikkel «Türkleşmek, İslamlaşmak, Muasırlaşmak»(Tyrkifisering, islamisering og modernisering) som videreførte Akçurastyrkistiske diskurs. Gökalp argumenterte likevel ikke for at man skullevelge å betone ett aspekt av identiteten, men for at Selvet skulle bli bådemoderne, muslimsk og tyrkisk.

[...] today the Turkish nation consists of a society connected to the Ural-Altaicfamily, the Islamic Ummah and the European internationality [beynelmileliyet](Gökalp 2006: 13).33

Tidligere i essayet skriver han: «We should accept all three. [...] We shouldcreate a contemporary [or: modern] Islamic Turkishness» (Gökalp 2006:12). Dette ble en sentral representasjon av det tyrkiske Selvet etter at dentyrkiske republikken ble proklamert i 1923, til tross for at Gökalp selv røkuklar med landsfaderen Kemal Atatürk. Det andre påfallende ved dennemåten å representere Selvet på, en måte som fortsatt dominerer tyrkiskpolitikk, er gjennom verb som representerer en eller annen form for trans-formasjon.34 Dette understreker ikke bare retningen på endring, det knyt-ter identiteten til en tilkortkommenhet – «ikke-helt- ...».

Gökalp var på ingen måte alene i meningsbrytningen som foregikk på1910- og 1920-tallet, og han var heller ikke sentral i omsettingen av dennediskursen til praksis. Likevel tjente hans representasjoner som så sentraleforløpere til meningen som ble gitt til triumviratets og senere Kemal Atatü-rks politikk, at eksemplene best hentes fra ham. Den todelingen av sivili-sasjon som hadde skjedd i løpet av det foregående århundret, i spirituellog materiell sivilisasjon, ble nå gitt mening gjennom to nye begreper, hars(kultur) og medeniyet (sivilisasjon). Mens hars tok over for spirituell sivili-sasjon, ble medeniyet ensbetydende med materiell sivilisasjon. Forholdetmellom Selvet og den europeiske Andre ble nå gitt ny mening gjennomdisse to begrepene:

[C]ivilisation is the sum total of social phenomena that have occurred by consciousaction and individual wills, [whereas] the elements in culture […] have not beencreated by conscious action and individual wills (Gökalp 1923: 22).

33. Denne setningen var ikke med i det opprinnelige essayet slik det ble publisert i Türk Yurdu i1913, men kom med i essaysamlingen Türkleşmek, İslamlaşmak, Muasırlaşmak, som ble publi-sert posthumt i 1929.

34. Legg merke til hvordan man også utenfor Tyrkia forstår tyrkisk identitet ved hjelp av transfor-mative verb, som «vestliggjøring», «europeisering», «modernisering» eller «EU-tilpasning»,for den del.


Einar Wigen 198


Altså er sivilisasjon bevisst, mens kultur er det kollektivet gjør ubevisst.Han plasserer det tyrkiske og det osmanske språket i dette rammeverket:«Turkish […] was our real and natural language, whereas Ottoman was anartificial amalgam» (Gökalp 1923: 23). Mens han fremstiller det tyrkiskekollektivet (den tyrkiske nasjon) som et «naturlig» fellesskap fordi deteksisterte ubevisst, stod dette i kontrast til hvordan det osmanske felles-skapet var et kunstig, menneskeskapt fenomen.35 Denne avstandtagen tilsin egen fortid kom til å spille en sentral rolle i tyrkisk identitet, noe dengjør fremdeles.

EU-tilpasninger (2000-tallet)

I denne delen forsøker jeg å vise relevansen av denne begrepshistorien,uten å gjøre en uttømmende studie hverken av perioden mellom 1930-tal-let og 2000 eller av 2000-tallet som sådan (se heller Aybet & Müftüler-Baç2000; Coş & Bilgin 2010; Bilgin 2006; Wigen 2012). Tanken er å visehvordan Europa-begrepet brukes i parlamentsdebattene rundt EU-harmo-nisering, og hvordan begrepet refererer til den historiske konteksten somdet har vært brukt i tidligere. Dette er hverken et postulat om at tyrkisk dis-kurs er «stivnet» eller at det ikke har skjedd noe av politisk relevans siden1930-tallet, eller at historien har skjedd fyllest. Poenget er snarere å visehvordan alle disse endringene, som kan synes fjerne i tid, er del av en his-torie som implisitt og eksplisitt brukes i tyrkisk Europa-diskurs i dag. For-delen med slike tekster er at deres relevans for samtidens tyrkiske Europa-politikk burde være lett gjenkjennelig (cf. Hansen 2006: 60). På bak-grunn av Joakim Parslows (2007) studie av disse debattene har jeg valgt utenkelte tekstutdrag fra partiene i det tyrkiske parlamentet.36 Det er ogsåvesentlig at ingen av partiene har monopol på forskjellige måter å brukeEuropa-begrepet, og selv om det er klar variasjon over det politiske spekte-ret, finnes det ikke noe én til én-forhold mellom politisk tilhørighet ogbruk av Europa-begrepet. Selv om jeg har forsøkt å få med eksempler somviser litt av spennet i parlamentets begrepsbruk, er ikke poenget meddenne delen å finne et representativt utvalg for testing, men å vise at ana-lysen er relevant for hvordan formelle beslutningstagere argumenterer ioffisielle beslutninger i samtidens Tyrkia.

35. Man kan jo undre seg hvordan han så på sin egen og Akçuras villede fremmaning av den«naturlige» tyrkiske nasjon.

36. Tekstene finnes på Türkiye Büyük Millet Meclisis (TBMM) hjemmeside www.tbmm.gov.tr.


Frengistan 199


Cumhuriyet Halk Partisi

Cumhuriyet Halk Partisi (Det republikanske folkeparti, også kjent somCHP) er navnet på partiet som ble startet av Mustafa Kemal (senere kjentsom Atatürk) i 1923, og som ofte kalles Tyrkias «statsbærende parti», selvom det siden 1950 har vært i opposisjon mesteparten av tiden. Slik CHPfremstiller Europa i spørsmålet om EU-tilpasninger, trekkes det fremdelespå den tvetydigheten som har vært der gjennom hele perioden; man kanikke stole på europeerne.

Aktede venner, når skal denne opphøyede forsamling se slutten på denne proses-sen? Når skal Den europeiske union nå det punkt at de sier til oss, «vi er tilfreds,det var dette vi ville»? [...] De vil sannsynligvis si, på en måte man ofte har sett ipressen – bare husk hvordan det har vært før – «Tyrkia har tatt et veldig positivtskritt, og vi setter pris på dette; likevel, Tyrkia har fremdeles tilkortkommenheter;det har fremdeles en lang vei å gå; det må fjerne disse tilkortkommenhetene. Detteer viktige tilpasninger for oss; la oss se dem gjennom først; vi kan ikke ta en avgjø-relse før vi har sett dem.» Således, så snart denne pakken er vedtatt, vil det kommeet typisk EU-svar (TBMM 2003: 18).37

Det viktigste her er «Tyrkias tilkortkommenhet» og hvordan Europa aldriaksepterer Tyrkia, heller ikke når tyrkerne gjør som Europa sier. Dette erdet eksplisitte nivået i teksten, men det passer godt inn i den begrepsbruksom går helt tilbake til 1800-tallet, om Europa som noe man kan låne av,men som man aldri må stole på. Det passer dessuten, selv om det her erEU som omtales, godt inn i hvordan enkelte osmanske statsmenn ogintellektuelle tidlig på 1900-tallet omtalte stormaktene. Stormaktsbegre-pet, som er nær beslektet med begrepet «imperialiststatene», dukker ogsåstadig opp i disse debattene. Av plasshensyn kan jeg dessverre ikke gå innpå dette her.

Demokratik Sol Parti

Demokratik Sol Parti (Det demokratiske venstreparti – DSP) var på dettetidspunktet et semtrum–venstre-parti i tyrkisk politikk. Et interessanttekstutdrag her er fra debatten rundt avskaffelsen av dødsstraff, som er delav EUs Københavnkriterier for medlemskap. Til tross for at de her diskute-rer spesifikt europeiske bestemmelser, «løfter» representanten dette ut fraspørsmålet om Europa og knytter det i stedet til sivilisasjonsbegrepet.

37. Denne oversettelsen er gjort fra den tyrkiske originalen, men med ett øye på Parslows over-settelse til engelsk.


Einar Wigen 200


Vi avskaffer ikke dødsstraff for å komme inn i Den europeiske union, men for å blien sivilisert nasjon [medenî bir millet]. Vi gjør det for oss selv. [...] Aktede venner,den tyrkiske nasjon [Türk Milleti] er hverken en dåre eller en idiot. Den tyrkiskenasjon er sivilisert, hardtarbeidende og kraftfull [evt. sterk] [Türk Ulusu medenîdir,çalışkandır ve güçlüdür]. Vi i DSP støtter EU-prosjektet og moderniseringsprosjek-tet [çağdaşlık] (TBMM 2002c: 10).

Foruten referansen til Den europeiske union kunne dette uten vanskelig-heter vært uttalt allerede på 1920- og 30-tallet. Spørsmålet om politisk end-ring knyttes til modernisering og samtidighetsbegrepet på den ene sidenog sivilisasjonsbegrepet på den andre. Men som få kan tenkes å ha over-sett i denne sammenhengen, var det altså Københavnkriteriene som blediskutert. Sivilisasjon og modernitet, selv om det er universale og merabstrakte størrelser, knyttes altså sterkt til Europa-begrepet.

Milliyetçi Hareket Partisi

Milliyetçi Hareket Partisi (Det nasjonalistiske aksjonsparti – MHP) er deteksplisitt mest nasjonalistiske partiet i det tyrkiske parlamentet.

Jeg skulle gjerne høre med medlemmene av DYP, som sier de er nasjonalister: Ervilkårsløs kapitulasjon overfor europeerne deres idé om nasjonalisme?! [...] Og derei Lykksalighetspartiet: når ble dere forsvarere av Vestens klubber? Lider dere samvit-tighetskvaler over salget av moderlandets jord [vatan toprağı]?! (TBMM 2002c: 59).

MHP-representanten fremstiller det å implementere europeisk lovgivningsom en «vilkårsløs kapitulasjon til europeerne», Den europeiske unionsom «Vestens klubb», og det å integrere landet i det europeiske markedetsom å «selge moderlandets jord». Lovendringene fremstilles som suvere-nitetskrenkelser, som europeerne utfører som del av en meget konkretplan, slik det uttrykkes av en MHP-representant i en annen av disse debat-tene, «et prosjekt [... som går ut på å] finne opp minoriteter hvis endeligemål er å dele opp og rive i stykker Tyrkia» (TBMM 2002c: 19).

Anavatan Partisi

Anavatan Partisi (Moderlandpartiet) er et sentrum–venstre, nasjonalistiskparti. I en av deres uttalelser i parlamentet fremstilles reformene som «enanledning til å rette opp i de feilskjær vi har gjort i løpet av vår to hundreår lange vestliggjøringsprosess og vår førti år lange EU-prosess» (TBMM2002b: 34). Det som er påfallende her, er at anledningen ikke dreier segom noen likeverdig relasjon, men rett og slett en direkte implementering


Frengistan 201


av titusenvis av sider med europeisk lovtekst. Måten man «retter opp» ifeilskjærene som har blitt gjort de siste 200 årene er altså å implementereeuropeisk lov direkte.

Aktede venner, vi burde vite at å forsøke å stritte imot flyten av endring og historiener bortkastet innsats. Denne innsatsen er uansett ikke i vår nasjons interesse. Viburde alle følge den store Atatürks eksempel i dette. Den store Atatürk, som kjem-pet en krig mot Vesten, erklærte umiddelbart etter krigen at vår nasjons mål er å bliett med Vesten. I sin historiske tale 29. oktober 1923 sa han: «vi ønsker å moderni-sere vår nasjon. Alle våre krefter er innrettet på å skape en moderne, og derfor vest-lig, stat i Tyrkia.» Igjen, da han forklarte hvor osmanerne gikk feil, sa den storeAtatürk: «Osmanernes fall startet den dagen da de i sin hybris over seirene over Ves-ten kuttet alle de bånd som bandt dem til det europeiske folk» (TBMM 2002b: 34).

Den osmanske fortiden blir her annetgjort, og Atatürks mål fremstilt somå «bli ett med Vesten». Men om dette målet fortsatt skal være mulig åuttrykke og fortsatt gi mening i den debatten de her står i, må altså Tyrkiaog Vesten være motbegreper i tyrkisk diskurs. Hadde de vært synonymer,uttrykk for ett og samme, hadde ikke en slik argumentasjon gitt mening.Etter det denne representanten uttrykker som en 200 års vestliggjørings-prosess, gir fortsatt disse to begrepene gjensidig mening til hverandre.Selv om parlamentsrepresentanten uttrykker optimisme med henblikk påat lovendringene skal «rette opp» de feilskjær som har blitt gjort i vestlig-gjøringsprosessen og i EU-prosessen, er det vanskelig å konkludere enty-dig med at det er akkurat denne loven som vil gjøre begrepene «Vesten» og«Tyrkia» til overlappende begreper på tyrkisk.

Saadet Partisi

Navnet Saadet Partisi (Lykksalighetspartiet) refererer til Profeten Muham-meds tid (Lykksalighetens tid), og er det mest religiøse partiet i det tyr-kiske parlamentet. Deres diskurs trekker mye tydeligere enn noen andrespå begrepsbruk som går tilbake til før kemalismen, og knytter de flestepolitiske begreper i dag til Muhammeds tid (også når dette analytisk setter vanskelig). For eksempel er menneskerettigheter og demokrati ikkeeuropeiske oppfinnelser, men kommer fra islamsk tradisjon:

Som vi alle vet er moderne demokrati et system som har fundamentale rettigheterog friheter som sitt mål, det er et system som hviler på tanken om flertallsstyre og[politisk] deltagelse, det er et system som har utviklet seg i gjensidig toleranse. I vårtid er menneskerettigheter og fundamentale friheter som utdannelsesfrihet, religi-onsfrihet og frihet i moral og tanke, og ytringsfrihet universale størrelser som harblitt vunnet og utviklet internasjonalt. Dette nivået ble nådd av den vestlige verden


Einar Wigen 202


og Afrika i det tyvende århundre, men Profeten Muhammed nevnte sine tankerangående dette på en mer meningsfylt og omfattende måte for 1400 år siden(TBMM 2002a: 47).

Det som er slående her er ikke bare dette åpenbare med at det var Muham-med som kom på menneskerettigheter og fundamentale rettigheter, menat også denne representanten, som må sies å være blant de mest konserva-tive i det tyrkiske parlamentet, uttrykker seg i implisitt hegelianske ven-dinger – historien har ett mål, og det uttrykkes i begreper de fleste andrevil knytte til Vesten.38

Adalet ve Kalkınma Partisi

Sist, men ikke minst, kommer Adalet ve Kalkınma Partisi (Rettferdighets-og utviklingspartiet – AKP), et parti som har sine røtter i moderat isla-misme og som har styrt Tyrkia siden 2002. Det interessante her er at selvom partiet er implisitt religiøst (det er ulovlig med eksplisitt religiøse par-tier i Tyrkia), trakk representantene sterkt på tyrkismen da de diskutertedisse tilpasningene i parlamentet.

Aktede venner, eventyret vi tyrkere har opplevd over de siste 2000 årene har heletiden gått fra Øst mot Vest. De rustningskledde kavalerisoldatene som red på step-pene i Sentral-Asia og våre forfedre som kom til Anatolia i grupper av migranter,ble aldri tvunget til å assimileres eller å ta til seg verdiene fra de kulturer og sivilisa-sjoner de møtte. De mobiliserte sine egne særegenheter, sine egne muligheter ogevner for å etablere, utvikle, og spre verdiene til den nye sivilisasjonen. Således,over de siste tusen årene har de etterlatt seg store imperier og stater til verdenspolitiske historie. Likevel har vi, som har spilt slik en aktiv rolle de siste ni hundreårene, dessverre blitt inaktive de siste hundre årene (TBMM 2003: 35–36).

Nøkkelen til revitalisering sies så å være EU-medlemskap. Det er ikke van-skelig å se Gökalps inndeling i hars og medeniyet her – en essensialisertgruppe (tyrkerne) har beveget seg fra en sivilisasjon til den neste, og gjortdet beste ut av disse sivilisasjonene, til og med brakt dem til høyder deellers ikke ville nådd. Spørsmålet om EU-medlemskap dreier seg ikke omå miste tyrkernes særegenheter, men å bringe tyrkerne videre vest, og årevitalisere dem, slik at de kan bringe den europeiske sivilisasjon til nyehøyder.

38. Den osmanske forfatteren Akyiğitzade Musa uttrykte seg på lignende måte (Muhammed somsivilisasjonens opprinnelse, og en argumentasjon om at «alt Europa gjør i dag gjorde vi for1300 år siden») i sin Avrupa Medeniyetine Bir Nazar (1898).


Frengistan 203


Konklusjon

Overgangen fra multietnisk rike til nasjonalstat hadde sin parallell i hvor-dan Europa ble fremstilt i tyrkisk diskurs. Fra å være en stabil fiende, blebildet differensiert slik at Europa var «de vantros himmel», altså underfor-stått at de kom til å komme til helvete i det hinsidige, men at de haddeklart å gjøre det mer behagelig for seg selv i denne verden. Men uansetthvor differensiert Europa-begrepet blir i tyrkisk diskurs, ser ikke begre-pene «tyrkisk» og «europeisk» ut til å bli synonymer, i det minste ikke førpå 1990-tallet, og da i ganske marginale diskurser. Men også i dag vil detvære vanskelig å bytte ut begrepet «tyrker» med «europeer» i en tyrkisksetning uten å endre meningsinnholdet vesentlig. Her er kontrasten stortil hvordan man i for eksempel fransk kan bytte ut «franskmann» med«europeer» på en langt lettere måte, ettersom meningsinnholdet i de tobegrepene overlapper på en helt annen måte enn tyrker og europeer.39

Både i og utenfor Tyrkia blir tyrkisk identitet knyttet til transformativeverb, som «vestliggjøring», «europeisering», «modernisering» eller «EU-tilpasning. Dette understreker ikke bare retningen på endring, det knytteridentiteten til en tilkortkommenhet – «ikke-helt- ...». Bahar Rumelili(2007) tar for seg hvordan tyrkiske statsledere på 1990- og 2000-talletbegynner å representere Tyrkia som europeisk i europeisk offentlighet.Samtidig viser hun hvordan de knytter tyrkisk identitet til begreper somanerkjennes som en viktig del av europeisk identitet, som multikultur,kosmopolitanisme, demokrati, fritt marked og toleranse. Dette er en typerepresentasjon som ikke ser ut til å komme fra den tyrkiske innenrikspoli-tiske arenaen, hvor man fortsatt er opptatt av å bli europeisk, eller av atman er «både europeisk og asiatisk», altså en hybrid. Likevel er det van-skelig å se for seg en tyrkisk identitet uten et transformativt prosjekt. Manblir ikke europeisk ved å stå og banke på Europas dør, og uten at Europaanerkjenner tyrkernes europeiskhet, vil nok tyrkisk identitet fortsatt væreknyttet til selve bankingen.

Litteratur

Akçam, Taner (2004) From Empire to Republic: Turkish Nationalism and the Armenian Genocide. London & New York, NY: Zed Books.

Akçuraoğlu Yusuf [Akçura, Yusuf ] ([1904] 2005) Üç Tarz-ı Siyaset. Istanbul: Lotus yayınları.

Andersen, Niels Åkerstrøm (2003) Discursive Analytical Strategies: Understanding Fou-cault, Koselleck, Laclau, Luhmann. Bristol: Policy Press.

39. I andre europeiske sammenhenger vil ikke det nasjonale og det europeiske flyte like godt iett. For en studie av den begrepsmessige relasjonen mellom «norsk» og «europeisk», se Neu-mann 2002a.


Einar Wigen 204


Arı, Bülent (2004) Early Ottoman Diplomacy: Ad Hoc Period. I Nuri Yurdusev (red.) Ottoman Diplomacy: Conventional or Unconventional. New York, NY: Palgrave Mac-millan (36–65).

Aybet, Gülnur & Meltem Müftüler-Baç (2000) Transformations in Security and Iden-tity after the Cold War: Turkey’s Problematic Relationship with Europe. Internatio-nal Journal, 55 (4): 567–582.

Barth, Fredrik (1969) Introduction. I Fredrik Barth (red.) Ethnic Groups and Boundaries: The Social Organization of Culture Difference. Oslo: Universitetsforlaget.

Berkes, Niyazi (1998) The Development of Secularism in Turkey. Montreal: McGill Uni-versity Press.

Bilgin, Pınar (2006) Only Strong States Can Survive in Turkey’s Geography. The Uses of ’Geopolitical Truths’ in Turkey. Political Geography, 26 (7): 740–756.

den Boer, Pim (1995) Europe to 1914: The Making of an Idea. I Jan van der Dussen & Kevin Wilson (red.) The History of the Idea of Europe. Revised second edition. Lon-don & New York, NY: Routledge (13–82).

Bostom, Andrew (2010) Uriel Heyd on Turkey’s Re-Islamization, Circa 1968: Over Four Decades Ahead of Today’s Vacuous ‘Analysts’. Andrew Bostom: Uncreated. Uncreative Words. http://www.andrewbostom.org/blog/2010/08/16/uriel-heyd-on-turkeys-re-islamization-circa-1968-over-four-decades-ahead-of-todays-vacuous-ana-lysts/. Lesedato 09.01.2012.

Bozdoğan, Sibel & Reşat Kasaba (red.) (1997) Rethinking Modernity and National Iden-tity in Turkey. Seattle, WA: University of Washington Press.

Çağaptay, Soner (2006) Islam, Secularism, and Nationalism in Modern Turkey: Who is a Turk?. London & New York: Routledge.

Campbell, David (1992) Writing Security: The United States Foreign Policy and the Politics of Identity. Minneapolis, MN: Minnesota University Press.

Çetinsaya, Gökhan (2001) Kalemiye’den Mülkiye’ye Tanzimat zihniyeti. I Mehmet Ö. Alkan (red.) Cumhuriyet’e devreden düşünce mirası: Tanzimat ve Meşrutiyet birikimi. İstanbul: İletişim Yayınları.

Connolly, William E. (1991) Identity/Difference. Democratic Negotiations of Political Para-dox. Ithaca & London: Cornell University Press.

Coş, Kıvanç & Pınar Bilgin (2010) Stalin’s Demands: Constructions of the ’Soviet Other’ in Turkey’s Foreign Policy, 1919–1945. Foreign Policy Analysis, 6 (1): 43–60.

Delanty, Gerard (1995) Inventing Europe: Idea, Identity, Reality. Basingstoke & London: Macmillan Press.

Eidheim, Harald (1969) When Ethnicity is a Social Stigma. I Fredrik Barth (red) Ethnic Groups and Boundaries: The Social Organization of Cultural Difference. Oslo: Univer-sitetsforlaget.

Elias, Norbert (1978) What is Sociology?. New York, NY: Columbia University Press.Evin, Ahmet Ö. (1983) Origins and Development of the Turkish Novel. Minneapolis: Bibli-

otheca Islamica.Findley, Carter Vaughn (2005) The Turks in World History. New York: Oxford University

Press.Foucault, Michel (1966) Les mots et les choses: Une archéogologie des sciences humaines.

Paris: Gallimard.Foucault, Michel (1969) L’archéologie du savoir. Paris: Gallimard.


Frengistan 205


Golden, Peter B. (1992) An Introduction to the History of the Turkic Peoples. Wiesbaden: Otto Harassowitz.

Gökalp, Ziya ([1923] 1968) Principles of Turkism. Leiden: Brill.Gökalp, Ziya ([1929] 2006) Türkleşmek, İslamlaşmak, Muasırlaşmak. Ankara: Akçağ

yayınları.Hansen, Lene (2006) Security as Practice: Discourse Analysis and the Bosnian War.

Oxford: Routledge.Heyd, Uriel (1950) Foundations of Turkish Nationalism: The Life and Teachings of Ziya

Gökalp. London: Zuzac & Co/The Harvill Press.Heyd, Uriel (1968) The Revival of Islam in Modern Turkey. Jerusalem: The Magnes

Press/Hebrew University.Ibn Khaldûn (1967) The Muqaddimah: An Introduction to History. Franz Rosenthal

(overs.). N.J. Dawood (red.). Bollinger Series. Princeton, NJ: Princeton University Press.

Jordheim, Helge (2012) Does Conceptual History Really Need a Theory of Historical Times?. Contributions to the History of Concepts, 6 (2): 21–41.

Jordheim, Helge & Iver B. Neumann (2011) Empire, Imperialism and Conceptual His-tory. Journal of International Relations and Development, 14 (2): 153–185.

Karpat, Kemal H. (2000) Historical Continuity and Identity Change, or How to Be Modern Muslim. I Kemal H. Karpat (red.) Ottoman Past and Today’s Turkey. Leiden: E. J. Brill.

Karpat, Kemal H. (2001) The Politicization of Islam: Reconstructing Identity, Faith, and Community in the Late Ottoman State. Oxford: Oxford University Press.

Kazan, Işıl & Ole Wæver (1994) Tyrkiet mellem Europa og europæisering. Internasjonal Politikk, 52 (2): 139–175.

Kazancıgil, Ali (1981) The Ottoman-Turkish State and Kemalism. I Ali Kazancıgil & Ergun Özbudun (red.) Atatürk: Founder of a Modern State. London: Archon (37–56).

Kirişçi, Kemal (1997) Post Cold-War Turkish Security and the Middle East. Middle East Review of International Affairs, 1 (2).

Koselleck, Reinhart (1982) Begriffsgeschichte and Social History. Economy and Society, 11 (4): 409–427.

Koselleck, Reinhart (1985) Futures Past: On the Semantics of Historical Time. Cambridge, MA: MIT Press.

Koselleck, Reinhart (1989) Linguistic Change and the History of Events. Journal of Modern History, 61: 649–666.

Kushner, David (1977) The Rise of Turkish Nationalism 1876–1908. London: Frank Cass.Lewis, Bernard (1968) The Emergence of Modern Turkey. London: Oxford University

Press.Lewis, Bernard (1982) The Muslim Discovery of Europe. London: Weidenfeld & Nicolson.Lewis, Geoffrey (1999) The Turkish Language Reform: A Catastrophic Success. Oxford:

Oxford University Press.Lowry, Heath W. (2005) The Nature of the Early Ottoman State. Albany, NY: State Uni-

versity of New York Press.Makdisi, Ussama (2002) Ottoman Orientalism. The American Historical Review, 107 (3):

768–796.


Einar Wigen 206


Mardin, Şerif ([1962] 2000) The Genesis of Young Ottoman Thought: A Study in the Modenization of Turkish Political Ideas. Syracuse, NY: Syracuse University Press.

Meeker, Michael (2002) A Nation of Empire: The Ottoman Legacy of Turkish Modernity. Berkeley, CA: University of California Press.

Milliken, Jennifer (1999) Intervention and Identity: Reconstructing the West in Korea. I Jutta Weldes et al. (red.) Cultures of Insecurity: States, Communities and the Pro-duction of Danger. Minneapolis, MN: University of Minnesota Press (91–117).

Mitchell, Timothy (1991) Colonising Egypt. Berkeley & Los Angeles, CA: University of California Press.

Neumann, Iver B. (1996) Self and Other in International Relations. European Journal of International Relations, 2 (2): 139–174.

Neumann, Iver B. (1999) Uses of the Other: The East in European Identity Formation. Minneapolis: University of Minnesota Press.

Neumann, Iver B. (2002a) This Little Piggy Stayed at Home: Why Norway is not a Member of the EU. I Lene Hansen & Ole Wæver (red.) European Integration and National Identity: The Challenge of the Nordic States. London & New York, NY: Rout-ledge (88–129).

Neumann, Iver B. (2002b) Returning Practice to the Linguistic Turn: The Case of Diplomacy. Millennium: Journal of International Studies, 31 (3): 627–651.

Neumann, Iver B. (2006) Sublime Diplomacy: Byzantine, Early Modern, Contem-porary. Millennium: Journal of International Studies, 34 (3): 865–888.

Neumann, Iver B. & Jennifer Welsh (1991) The ‘Other’ in European Self-Definition: An Addendum to the Literature on International Society. Review of International Stu-dies, 17: 327–348.

Pagden, Anthony (red.) (2002) The Idea of Europe from Antiquity to the European Union. Cambridge: Cambridge University Press.

Parslow, Joakim (2007) Turkish Political Parties and the European Union: How Turkish MPs Frame the Issue of Adapting to EU Conditionality. Arena Report No 7/07. Oslo: Arena – Center for European Studies.

Risse, Thomas (2010) A Community of Europeans? Transnational Identities and Public Spheres. Ithaca, NY: Cornell University Press.

Risse, Thomas, Richard Herrmann & Marilyn Brewer (red.) (2004) Transnational Iden-tities. Becoming European in the European Union. Lanham, MD: Rowman & Little-field.

Rumelili, Bahar (2007) Constructing Community and Order in Europe and Southeast Asia. Rethinking Peace and Conflict Studies. New York, NY: Palgrave Macmillan.

Rumford, Chris (2000) European Cohesion? Contradictions in EU Integration. Basingstoke & London: Macmillan Press.

Rumford, Chris (2002) The European Union: A Political Sociology. Malden, MA & Oxford: Blackwell Publishers.

Said, Edward (1978) Orientalism. New York: Vintage Books.Şirin, İbrahim (2009) Osmanlı İmgeleminde Avrupa. Istanbul: Lotus Yayınevi.Skinner, Quentin (1996) Reason and Rhetoric in the Philosophy of Hobbes. Cambridge:

Cambridge University Press.


Frengistan 207


Somel, Selçuk Akşin (2001) Osmanlı reform çağında Osmanlıcılık düşüncesi. I Meh-met Ö. Alkan (red.) Cumhuriyet’e devreden düşünce mirası: Tanzimat ve Meşrutiyet birikimi. İstanbul: İletişim Yayınları.

Tanpınar, Ahmet Hamdi ([1949] 2006) XIX. Asır Türk Edibiyatı Tarihi. Istanbul: Yapıkredi Yayınları.

TBMM (2002a) Türkiye Büyük Millet Meclisi Genel Kurul Tutanağı, 61. Birleşim, 06 Şubat 2002. 21. Dönem, 4. Yasama Yılı. Tilgjengelig på www.tbmm.gov.tr. Lesedato 8.2.2012. TBMM (2002b) Türkiye Büyük Millet Meclisi Genel Kurul Tutanağı, 77. Birleşim, 21 Mart 2002 21. Dönem, 4. Yasama Yılı. Tilgjengelig på www.tbmm.gov.tr. Lesedato 8.2.2012.

TBMM (2002c) Türkiye Büyük Millet Meclisi Genel Kurul Tutanağı, 125. Birleşim, 02 Austos 2002. 21. Dönem, 4. Yasama Yılı. Tilgjengelig på www.tbmm.gov.tr. Lese-dato 8.2.2012.

TBMM (2003) Türkiye Büyük Millet Meclisi Genel Kurul Tutanağı, 96. Birleşim, 19 Haziran 2003. 22. Dönem, 1. Yasama Yılı. Tilgjengelig på www.tbmm.gov.tr. Lese-dato 8.2.2012.

Wigen, Einar (2011a) ’Landsmann, snakk tyrkisk!’ – om tyrkere, Tyrkia-boere og såkalte landsmenn. Babylon: Tidsskrift for midtøstenstudier, 9 (2): 36–47.

Wigen, Einar (2011b) Istanbul som Europas imperiale sentrum. ARR: Idéhistorisk tids-skrift, 1/2: 123–131.

Wigen, Einar (2012) Tyrkia og den arabiske våren. Babylon: Tidsskrift for midtøstenstu-dier, 10 (1) (kommer).

Wæver, Ole (1998) Insecurity, Security and Asecurity in the West European Non-War Community. I Emmanuel Adler & Michael Barnett (red.) Security Communities. New York, NY: Cambridge University Press (69–118).

Wæver, Ole (2002) Identity, Communities and Foreign Policy: Discourse Analysis as Foreign Policy Theory. I Lene Hansen & Ole Wæver (red.) European Integration and National Identity: The Challenge of the Nordic States. London/New York: Routledge.

Yurdusev, Nuri (2004) The Ottoman Attitude toward Diplomacy. I Nuri Yurdusev (red.) Ottoman Diplomacy: Conventional or Unconventional. New York, NY: Palgrave Mac-millan (5–35).

Zürcher, Erik-Jan (1993) Turkey: A Modern History. New York, NY & London: I.B. Tauris.Zürcher, Erik-Jan (2000) Young Turks, Ottoman Muslims and Turkish Nationalists:

Identity Politics 1908–1938. I Kemal H. Karpat (red.) Ottoman Past and Today’s Tur-key. Leiden: E. J. Brill.

Özdalga, Elisabeth (red.) (2005) Late Ottoman Society: The Intellectual Legacy. London: Routledge/Curzon.


Date post:	17-Nov-2023
Category:	Documents
Upload:	uio
View:	0 times
Download:	0 times

Frengistan: Om Tyrkias Europa-begreper

Documents